Lieben Sie Brahms? Elsker De Brahms?
Ofte er det vel slik at man enten elsker eller hater Brahms’ musikk.
Her er i hvert fall tre gode, og selvsagt absolutt subjektive, grunner til å forelske seg i Brahms (og det finnes sikkert mange flere!):
1) Brahms musikk er som et kaleidoskop.
Han legger gjerne mange lag oppå hverandre. En karakter omforvandles til en ny, mens rester av den gamle henger igjen. Forskjellige rytmiske strukturer krysser hverandre og legges oppå hverandre. Fraser overlapper og avløser hverandre. Selvfølgelig gjør dette musikken vanskelig å lytte til! Første gang jeg har hørt Brahms-trioene har de alltid stått for meg som massive, nesten ugjennomtrengelige, og nokså bråkete. Så er det plutselig noen takter som skiller seg ut, og som skinner så klart, så klart. Og når jeg begynner å lære meg stykket – en møysommelig jobb forresten – avdekker alle lagene seg gradvis. Jeg blir i stand til å følge de forskjellige trådene, og oppfatter forholdet mellom dem. Da forstår jeg mer og mer av hvor vakkert det egentlig er.
2) Musikken har så vakker lød, nesten som et maleri av Caravaggio, der den spiller mellom lys og mørke.
All dobbelheten, de mange lagene og måten melodiene slynger seg bortover på – alt gir rom for å skape mange forskjellige klanglige nyanser. Det er selvsagt opp til utøverne å virkelig få frem dette, men mulighetene for å skape en rikdom av farver, male musikken med en bred palett, finnes virkelig der.
3) Den er full av inderlighet.
Når man er blitt litt bedre kjent med denne musikken viser den seg som følsom, vakker, nesten hudløs. Sårbar til bristepunktet. Smertefull og inderlig.
På mange måter er det meningsløst å forsøke å skrive om musikk, og i hvert fall bare slenge ut en rekke med adjektiver. Musikken må spilles, lyttes til, oppleves fysisk.
Det beste med å være fiolinist er at det gir meg en mulighet til virkelig å la musikken komme inn i kroppen min. Jeg er nødt til å få hender og fingre, armer og hode – hele meg – til å bli samstemt med linjene i musikken. Jeg søker etter musikken, den søker meg. Jeg får en mulighet til å oppleve musikken med hele meg – noe som er begrenset når man bare lytter.
For meg har Brahms’ musikk vært en ungdomskjærlighet, noe jeg kunne fortape meg helt i da jeg var 18-19 år – og fortsatt hender det at jeg gjør det. Den gangen tenkte jeg at hvis jeg bare hadde muligheten til å spille ett stykke musikk resten av livet, kunne jeg ta med meg den første fiolinsonaten og fordype meg i den uten å kjede meg et øyeblikk. Hva var det som appellerte til meg? Klangfarvene, melankolien, de komplekse følelsene musikken uttrykker, en dyp lengsel etter kjærlighet kanskje.
Johannes fikk aldri helt sin Clara.
Siden jeg nå har understreket flere ganger hvor mye man kan få ut av å lytte til Brahms igjen og igjen, legger jeg herved ved en Youtube-video med en nobel og karakterfast innspilling av verket gjort av Isaac Stern på fiolin, Pablo Casals på cello og Myra Hess ved klaveret:
Bilde: Caravaggio: The Lute Player, 1595. Public Domain.