Etterdønninger fra en generalprøve

Publisert den av Camilla

Boblende glede!

Oslo-Filharmonien skal spille Coplands «Appalachian Spring», Hovlands bratsjkonsert og Sibelius’ femte symfoni i kveld klokka sju.

Her er litt subjektiv musiker-synsing etter generalprøven.

(Spoiler alert: Vil du komme på konserten i kveld uten å være forutinntatt, la være å lese! Men kom, kom for enhver pris!)

Dirigenten, finske Dalia Stasevska, har en imponerende ro og klarhet på podiet. Hun er tilstede uten unødvendige fakter og henter frem et dyp og en farverikdom i orkesteret som ikke er hverdagskost. Å spille med henne er frigjørende fordi hun lytter så klart og bevegelsene hennes følger intensjonene sømløst. (Det er et under hvordan man kan se at et menneske lytter intenst og har formet en klar idé om et lydbilde i hodet, men det kan man faktisk!)

Hovlands bratsjkonsert kan kanskje beskrives som eklektisk retro-musikk? Den er for alle oss som liker sigøynermoll og deilig, fyldig mahogniaktig strykerklang. Hovland var aktiv abortmotstander og skrev konserten inspirert av ’Salme 139’ (Herre, du ransaker meg) som ’en sang for det ufødte barn’.

Det er vanskelig å kommentere det politiske aspektet ved dette, men faktum er at det er musikk som berører. Det er underlig og kompleks musikk, med litt for mye celesta, litt for mye engelsk horn, og et overflødighetshorn av bratsjvirtuoseri. Umulig å forklare hvorfor, med den treffer mange sider i meg i hvert fall, vekker minner og assosiasjoner om flerfoldige musikkstiler og musikkepoker – den gråter og ler og lesser på litt for mye, for ikke å si altfor mye, og er dypt menneskelig.

Lars Anders Tomter gyver løs på konserten med både dyrisk kraft og rått teknisk overskudd, samtidig som han lokker frem intens inderlighet i mange vakre partier.

Sibelius’ femte symfoni folder seg ut i et spekter av farver under Stasevskas hender, hun får det virkelig til å svinge.

Av en eller annen grunn ble jeg så glad av å få både høre og spille, være med på, dette!

Til slutt: Lidenskapen

Publisert den av Camilla

Så var det endelig klart for siste del av Trio Toccatas konsertserie «Hjertet i musikken». Fredag 6. mai, stedet er som før Caféteatret på Grønland, kl. 19.30. Denne gangen er temaet «Lidenskapen» – vi har beveget oss fra inspirasjonen, gjennom forelskelsen og lengselen og ender i de sterkeste og mest intense følelsene… Trio Toccata spiller klavertrio nr. 2 av Felix Mendelssohn, og det blir tango: «Fire årstider i Buenos Aires» av Astor Piazzolla. Skuespiller Elisabeth Dahl kommer til å fremføre et gjennomtenkt utvalg poesi av forskjellige forfattere – hvilke er en overraskelse! Kom, kom! Les mer HER.

Elskede trær

Publisert den av Camilla

Trær er tålmodige. De har bedre tid enn oss. Røttene  strekker seg vidt og bredt ned i jorden for å hente næring. Grenene sprer seg utover og oppover, strekker seg mot himmelen, mot solen. Også herfra får de liv. Jo lenger røttene vokser ned i bakken, desto høyere kan treet bli. Trærne står der bare, stødig. Vi haster alltid forbi. Vi er uro.
Du kan lene deg mot et tre og la det støtte deg. Du kan klatre opp i et tre og la det bære deg. Du kan hvile under et tre. Det gir oss skygge for solen og ly for regnet.  Du kan legge armene dine rundt trestammen og kjenne at treet puster, lever, forteller deg om forgangne tider.
Hva kan vi lære av trærne? Nettopp dette: at for å stå støtt i verden må vi vokse nedover for å kunne slippe oss oppover. Vi har ikke røtter, vi er ikke grodd fast i bakken, men vi kan allikevel studere trærne og lære av dem hvilken stødighet som må til for at vil skal kunne slippe oss opp i vår fulle lengde.
Montro hva trærne ser, montro hva trær vet om oss mennesker? Kan trær tenke?
Trær er liv. Vi trenger trær.

Luften er klar og kald. Skyene trekker forbi, drives av en liten vind. Menneskene har det så travelt. De jager av gårde, hit og dit,  skumper sint borti hverandre. En eldre kvinne stopper opp og setter seg ned på benken. Hun venter. Det skjer ikke noe. Hun venter bare. Jeg kjenner henne nær meg. Hun er der, ved meg, hun lar meg være, nær henne. Menneskene haster forbi. Hun har stoppet. Hun klatrer opp og setter seg på ryggstøet, lener seg inntil meg. Hun er så trett, så trett.

Jeg er et livstre. Jeg forbinder himmel og jord. Jeg er Yggdrasil.

En ensom fiolinist møter Bach og Bloch

Publisert den av Camilla

Johann Sebastian Bach vet vi alle hvem var. Ernest Bloch vet vi ikke fullt så mye om kanskje – begge skrev i hvert fall noen enestående stykker for én eneste fiolin, mutters alene. Her og nå tenker jeg på Partita nr. 2 i d-moll BWV 1004 av Bach og Suite nr. 1 (1958) av Bloch.

Noen  ganger undres jeg over hva funksjonen med denne musikken egentlig er. I hvilken sosial sammenheng er den tenkt spilt? Det er ikke spesielt publikumsvennlig musikk, den er «seriøs», kontrapunktisk  –  krevende å lytte til. I hvert fall ikke underholdende, snarere reflekterende. Skapt for kontemplasjon heller enn muntrasjon.

Så hvorfor? Hvorfor våge å stille seg opp og spille dette? Bare for å få oppmerksomhet? Bare fordi jeg er en nerd som elsker å spille fiolin? Eller kan det ha en verdi utover dette?

Jeg tror fiolinisten må tenke på seg selv som en forteller og en budbringer. En som kan åpne opp for felles indre refleksjon gjennom å være mellomleddet som bringer musikken fra komponistens sinn og hånd til publikums ører.

Bach var som kjent en dypt åndelig mann,  og det kan man også høre i musikken. Han er kjent for å ha sagt “musikkens eneste formål skulle være Guds ære og forfriskning av menneskenes ånd”[1]  For å understreke dette skrev han initialene SDG (Soli Deo Gloria) på slutten av de fleste partiturene sine.

D-moll partitaen har fem dansesatser, Allemanda, Corrente, Sarabanda , Giga og Ciaccona – og det er særlig i denne siste satsen at noe løfter seg opp fra jorden, opp mot himmelen.
For et privilegium det er å få lov til å spille dette! Å la fiolinen bli forvandlet til et orgel og la tonene bruse utover!

Ernest Bloch kan også kalles en spirituell komponist. Han hadde jødisk bakgrunn, og mye av musikken hans er inspirert av den jødiske musikkarven. Suitene for solo fiolin bærer dog ikke så mye preg av dette, dette er absolutt musikk, skrevet ikke lenge før han døde. Bloch sa selv (i en annen sammenheng): “I hold it of first importance to write good, genuine music, my music.” [2] Dette sitatet beskriver godt suiten for solo fiolin.
Den er ikke så lett å lytte til ved første møte. Fem korte satser glir over i hverandre. Første sats åpner rapsodisk. Den langsomme, litt underlige andresatsen er satt sammen av toner som følger hverandre på en spredt måte, i store sprang, med dissonerende intervaller som blir mildnet av avstanden mellom tonene. Musikken spør og leter  – etter hva vet vi jo ikke, det er opp til hver og en lytter å finne sitt svar. De tre siste satsene er klart Bach-inspirert, særlig av de raske satsene og dansesatsene hans.

Når jeg spiller ønsker jeg å forsøke – og kan ikke annet enn å forsøke – å stille meg utenfor. Fordype meg i musikken, forsøke å spille den uten å blande inn meg selv og mitt endeløst bablende sinn, men hele tiden komme tilbake til musikken som et meditativt fokus. Å fremføre dette for et publikum blir da kanskje, hvis jeg gjør det riktig, mer som å lede en meditasjon, der musikken står i sentrum, ikke utøveren. Dette er store ord og ikke noe å rose seg selv av. Men det er alltid viktig å forsøke. Forsøke å sette meg selv til side slik at jeg kan åpne opp for det som ligger bak musikken. La min – den ensomme fiolinistens – rolle være å åpne opp et nytt rom, et rom jeg kan dele med mine tilhørere.

Hvis du vil lytte til noe av denne musikken, kan du finne den her:
Ernest Bloch: Suite no. 1 (Donald Weilerstein, fiolin)

J. S: Bach: Chaconne (Hilary Hahn)


[1] http://www.salvomag.com/unpragmatic-thoughts/?p=1037
[2] http://www.milkenarchive.org/people/view/all/567/Bloch,+Ernest

Tre gode grunner til å forelske seg i Brahms’ kammermusikk

Publisert den av Camilla

Lieben Sie Brahms? Elsker De Brahms?

Ofte er det vel slik at man enten elsker eller hater Brahms’ musikk.
Her er i hvert fall tre gode, og selvsagt absolutt subjektive, grunner til å forelske seg i Brahms (og det finnes sikkert mange flere!):

1) Brahms musikk er som et kaleidoskop.

Han legger gjerne mange lag oppå hverandre. En karakter omforvandles til en ny, mens rester av den gamle henger igjen. Forskjellige rytmiske strukturer krysser hverandre og legges oppå hverandre. Fraser overlapper og avløser hverandre. Selvfølgelig gjør dette musikken vanskelig å lytte til! Første gang jeg har hørt Brahms-trioene har de alltid stått for meg som massive, nesten ugjennomtrengelige, og nokså bråkete. Så er det plutselig noen takter som skiller seg ut, og som skinner så klart, så klart. Og når jeg begynner å lære meg stykket – en møysommelig jobb forresten – avdekker alle lagene seg gradvis.  Jeg blir i stand til å følge de forskjellige trådene, og oppfatter forholdet mellom dem. Da forstår jeg mer og mer av hvor vakkert det egentlig er.

2) Musikken har så vakker lød, nesten som et maleri av Caravaggio, der den spiller mellom  lys og mørke.

All dobbelheten, de mange lagene og måten melodiene slynger seg bortover på – alt gir rom for å skape mange forskjellige klanglige nyanser. Det er selvsagt opp til utøverne å virkelig få frem dette, men mulighetene for å skape en rikdom av farver, male musikken med en bred palett, finnes virkelig der.

3) Den er full av inderlighet.

Når man er blitt litt bedre kjent med denne musikken viser den seg som følsom, vakker, nesten hudløs. Sårbar til bristepunktet. Smertefull og inderlig.
På mange måter er det meningsløst å forsøke å skrive om musikk, og i hvert fall bare slenge ut en rekke med adjektiver. Musikken må spilles, lyttes til, oppleves fysisk.
Det beste med å være fiolinist er at det gir meg en mulighet til virkelig å la musikken komme inn i kroppen min. Jeg er nødt til å få hender og fingre, armer og hode – hele meg – til å bli samstemt med linjene i musikken. Jeg søker etter musikken, den søker meg. Jeg får en mulighet til å oppleve musikken med hele meg – noe som er begrenset når man bare lytter.

For meg har Brahms’ musikk vært en ungdomskjærlighet, noe jeg kunne fortape meg helt i da jeg var 18-19 år – og fortsatt hender det at jeg gjør det. Den gangen tenkte jeg at hvis jeg bare hadde muligheten til å spille ett stykke musikk resten av livet, kunne jeg ta med meg den første fiolinsonaten og fordype meg i den uten å kjede meg et øyeblikk. Hva var det som appellerte til meg? Klangfarvene, melankolien, de komplekse følelsene musikken uttrykker, en dyp lengsel etter kjærlighet kanskje.

Johannes fikk aldri helt sin Clara.

Siden jeg nå har understreket flere ganger hvor mye man kan få ut av  å lytte til Brahms igjen og igjen, legger jeg herved ved en Youtube-video med en nobel og karakterfast innspilling av verket gjort av Isaac Stern på fiolin, Pablo Casals på cello og Myra Hess ved klaveret:

 

Bilde: Caravaggio: The Lute Player, 1595. Public Domain.

Ord

Publisert den av Camilla

wordleDrukner vi ikke snart i ord og informasjon?

I dag flommer ordene over oss. Det er så mange som snakker, så høyt, og så ofte i munnen på hverandre, at vi sakte og sikkert begynner å hikste etter luft. Ordene blir stengsler, fremmedgjørende elementer når det er for mange av dem, når de kommer i feil rekkefølge, når det ikke finnes noen dyp klangbunn.

Men når ordene har en rytme og klang som røper en klar tanke, kan de være krefter som frigjør og åpner.

Hvem klarer egentlig å fange opp alt det som ligger mellom linjene? Kanskje er dette viktigere enn selve ordet og selve setningen. Leserens innstilling er det alt avhenger av, leserens vilje til å stille seg åpen for å ta i mot.

Finurlig fortellekunst

Publisert den av Camilla

Jan Grue engasjerer, utfordrer og provoserer med novellesamlingen «Kropp og sinn». Lik en gjøgler som suverent sjonglerer med sjangere, viser han seg i denne boken som en virtuos formkunstner. Språket er skarpskårent, plettfritt riksmål satt inn i finslipt form.  Novellene hans besnærer i sin idérikdom, de imponerer med sin kunnskap, de overbeviser med sin presisjon.

Vi møter fabeldyr, tegneseriefigurer og troll. Forfatteren spiller med litteraturhistorien, vi finner referanser til gresk mytologi, til Ibsen, til språkstriden i Norge, til science-fiction – for å nevne noe. Det er mye kropp, og mye sinn, i disse novellene. Det er interessant å se hvordan han utforsker det på forskjellige måter: Fra Minotauren, halvt menneske, halvt okse, som vandrer omkring i Amsterdam, til et fremtidsscenario der menneskene bruker sjangerdrakter for å leve seg inn i parallelle universer. Vi får servert sadomasochistiske scener, og en fortelling om hvordan seksualiteten omformes til død hverdagslighet. Vi møter troll og et menneske som levde sammen med en gud. Vi møter en mann som en dag oppdager at han egentlig er en tegneseriefigur.  Menneskene vi møter er sykelige og unormale.

Denne novellesamlingen har klart å holde oppmerksomheten min lenge. Den fascinerer meg fordi jeg blir stimulert til refleksjon rundt hva det vil si å være menneske: Hvor går grensene for kroppen vår? Hva er det som gjør oss til mennesker? Men jeg opplever den også som formmessig så briljant og teknisk at jeg ikke blir følelsemessig berørt. Jeg blir intellektuelt utfordret og stimulert, men Grue snakker ikke til følelsene mine. Jeg får hverken medlidenhet eller sympati med skikkelsene hans, snarere føler jeg meg frastøtt av dem. Noen av tekstene yter kanskje også mer motstand enn nødvendig, særlig de tekstene der han utforsker det å fortelle en historie i et formelt logisk eller byråkratisk språk. De blir værende hos meg som interessante tankeeksperimenter, men ikke så mye mer.

Konklusjonen er at “Kropp og sinn” er en novellesamling som appellerer mer til sinnet enn til følelsene. Uansett synes jeg dette er et verdifullt stykke litteratur som bør bli lest: Språket er meget godt, temaene pirrer interessen, utforskingen av form er spennende. Jeg gleder meg til å følge dette forfatterskapet videre.

«Elsker – elsker ikke» av Tatjana Tolstaja

Publisert den av Camilla

Omslagsbilde«Elsker – elsker ikke» av Tatjana Tolstaja

J.W.Cappelens forlag AS 1990

ISBN 82-02-12069-1

Tatjana Tolstaja er en russisk forfatter, født i Leningrad i 1951. Hun er av samme aristokratiske familie som de store forfatterne Lev og Aleksej Tolstoj. Hun er utdannet i klassisk filologi fra universitetet i Leningrad.  På begynnelsen av åttitallet flyttet hun til Moskva  og jobbet for forlagshuset “Nauka”.  Sine første noveller skrev hun også i denne perioden, og de ble umiddelbart revet bort  – og Tolstaja utropt som som en av de største russiske forfatterne fra Gorbatsjov-tiden. Mye av sin tid deler hun nå mellom opphold i USA, som universitetslærer, og i Russland der hun også er vert for et populært TV-show, “Skandaleskolen”, der hun intervjuer representanter for russisk kultur og politikk.

“Elsker – elsker ikke”  fra 1989 er en samling med noveller som jeg leste første gang for nesten tjue år siden. Den gjorde sterkt inntrykk på meg da, og den gjorde sterkt inntrykk på meg nå. Fortellingene flyter mellom fantasi og virkelighet. Personene er ofte litt triste hverdagsmennesker uten håp. De lever i en kummerlig virkelighet mellom høye blokker, vintrene er kalde og dagene korte. Redningen finnes i eventyrene, i fantasien, i folkloren. Dette blir så skinnende klart i Tolstajas fortellinger. Menneskene drømmer seg inn i fantasiverdener, de dyrker eventyrlige, romantiske forestillinger som står i sterk kontrast til deres virkelige, grå liv. Det er så sårt, så vakkert – og veldig russisk. Menneskene er stadig fylt av håp, men håpet blir liksom aldri oppfylt, det er alltid en ny skuffelse på lur.

Slik er Tolstajas mennesker kanskje beslektet med en del karakterene i Tsjekhovs skuespill, de drømmer, lengter, men evner ikke egentlig å skape noen forandring for seg selv, og forblir dermed ofre.

Jeg synes Tolstaja er en mester i å komme under huden på menneskene og vise oss deres lengsler og håp. Hun viser gjennom et farvesterkt og lyrisk språk hvordan det prosaiske og hverdagslige kan forvandles til noe eventyrlig gjennom fantasien. Det fantastiske utløses av det dagligdagse. I flere av fortellingene er det barn som er hovedpersoner, men også de voksne lar hun drømme seg bort på barnets vis. Det er virkelighetsflukt, men også en form for overlevelsesstrategi, som kan fortelle oss ganske mye om hvordan det var å leve i Sovjetunionen før Berlinmuren falt.

Stemningene er til å ta og føle på, fremkalt av rytmiske, musikalske, malende setninger. Bildene er farvesterke, bugnende. Skildringene av menneskene er usedvanlig levende. Dette er poetisk, sår, vakker fortellekunst.

Jeg håper at mange vil unne seg gleden av å lese denne boken.

«Brev til en ung forfatter» av Mario Vargas Llosa

Publisert den av Camilla

«Brev til en ung forfatter» av Mario Vargas Llosa
Gyldendal 2009, ISBN13 9788205337435

Denne boken er en liten samling brev den store spanske forfatteren skrev til en ung venn, en forfatterspire. Llosa kommer inn på mange interessante temaer som vedrører det å skrive en roman. Han forteller om viktigheten av overbevisningskraft og kommer inn på tid, rom og forskjellige typer fortellerstemmer. Andre elementer vi får høre om som kan være viktige i oppbygningen av en roman er det han så vakkert kaller «Den kinesiske esken», «Den skjulte opplysningen» og «Innbyrdes forbundne kar». Llosa øser også på riktig så inspirerende vis fra sine egne leseopplevelser, og han omtaler mesterverker fra litteraturen slik at man virkelig blir fristet til å gripe tak i dem selv – og lese nøye. Dette er en bok skrevet med glød og overbevisning, i et fortettet og vakkert språk – til stor inspirasjon for den som er interessert i å skrive selv, og for den som har lyst til å ta romanlesningen til et dypere nivå.