En ensom fiolinist møter Bach og Bloch

Johann Sebastian Bach vet vi alle hvem var. Ernest Bloch vet vi ikke fullt så mye om kanskje – begge skrev i hvert fall noen enestående stykker for én eneste fiolin, mutters alene. Her og nå tenker jeg på Partita nr. 2 i d-moll BWV 1004 av Bach og Suite nr. 1 (1958) av Bloch.

Noen  ganger undres jeg over hva funksjonen med denne musikken egentlig er. I hvilken sosial sammenheng er den tenkt spilt? Det er ikke spesielt publikumsvennlig musikk, den er «seriøs», kontrapunktisk  –  krevende å lytte til. I hvert fall ikke underholdende, snarere reflekterende. Skapt for kontemplasjon heller enn muntrasjon.

Så hvorfor? Hvorfor våge å stille seg opp og spille dette? Bare for å få oppmerksomhet? Bare fordi jeg er en nerd som elsker å spille fiolin? Eller kan det ha en verdi utover dette?

Fiolinisten må tenke på seg selv som en forteller og en budbringer. En som kan åpne opp for felles indre refleksjon gjennom å være mellomleddet som bringer musikken fra komponistens sinn og hånd til publikums ører.

Bach var som kjent en dypt åndelig mann,  og det kan man også høre i musikken. Han er kjent for å ha sagt “musikkens eneste formål skulle være Guds ære og forfriskning av menneskenes ånd”[1]  For å understreke dette skrev han initialene SDG (Soli Deo Gloria) på slutten av de fleste partiturene sine.

D-moll partitaen har fem dansesatser, Allemanda, Corrente, Sarabanda , Giga og Ciaccona – og det er særlig i denne siste satsen at noe løfter seg opp fra jorden, opp mot himmelen.
For et privilegium det er å få lov til å spille dette! Å la fiolinen bli forvandlet til et orgel og la tonene bruse utover!

Ernest Bloch kan også kalles en spirituell komponist. Han hadde jødisk bakgrunn, og mye av musikken hans er inspirert av den jødiske musikkarven. Suitene for solo fiolin bærer dog ikke så mye preg av dette, dette er absolutt musikk, skrevet ikke lenge før han døde. Bloch sa selv (i en annen sammenheng): “I hold it of first importance to write good, genuine music, my music.” [2] Dette sitatet beskriver godt suiten for solo fiolin.
Den er ikke så lett å lytte til ved første møte. Fem korte satser glir over i hverandre. Første sats åpner rapsodisk. Den langsomme, litt underlige andresatsen er satt sammen av toner som følger hverandre på en spredt måte, i store sprang, med dissonerende intervaller som blir mildnet av avstanden mellom tonene. Musikken spør og leter  – etter hva vet vi jo ikke, det er opp til hver og en lytter å finne sitt svar. De tre siste satsene er klart Bach-inspirert, særlig av de raske satsene og dansesatsene hans.

Når jeg spiller ønsker jeg å forsøke – og kan ikke annet enn å forsøke – å stille meg utenfor. Fordype meg i musikken, forsøke å spille den uten å blande inn meg selv og mitt endeløst bablende sinn, men hele tiden komme tilbake til musikken som et meditativt fokus. Å fremføre dette for et publikum blir da kanskje, hvis jeg gjør det riktig, mer som å lede en meditasjon, der musikken står i sentrum, ikke utøveren. Dette er store ord og ikke noe å rose seg selv av. Men det er alltid viktig å forsøke. Forsøke å sette meg selv til side slik at jeg kan åpne opp for det som ligger bak musikken. La min – den ensomme fiolinistens – rolle være å åpne opp et nytt rom, et rom jeg kan dele med mine tilhørere.

Hvis du vil lytte til noe av denne musikken, kan du finne den her:
Ernest Bloch: Suite no. 1 (Donald Weilerstein, fiolin)

J. S: Bach: Chaconne (Hilary Hahn)


[1] http://www.salvomag.com/unpragmatic-thoughts/?p=1037
[2] http://www.milkenarchive.org/people/view/all/567/Bloch,+Ernest