Til slutt: Lidenskapen

Så var det endelig klart for siste del av Trio Toccatas konsertserie «Hjertet i musikken». Fredag 6. mai, stedet er som før Caféteatret på Grønland, kl. 19.30. Denne gangen er temaet «Lidenskapen» – vi har beveget oss fra inspirasjonen, gjennom forelskelsen og lengselen og ender i de sterkeste og mest intense følelsene… Trio Toccata spiller klavertrio nr. 2 av Felix Mendelssohn, og det blir tango: «Fire årstider i Buenos Aires» av Astor Piazzolla. Skuespiller Elisabeth Dahl kommer til å fremføre et gjennomtenkt utvalg poesi av forskjellige forfattere – hvilke er en overraskelse! Kom, kom! Les mer HER.

En ensom fiolinist møter Bach og Bloch

Johann Sebastian Bach vet vi alle hvem var. Ernest Bloch vet vi ikke fullt så mye om kanskje – begge skrev i hvert fall noen enestående stykker for én eneste fiolin, mutters alene. Her og nå tenker jeg på Partita nr. 2 i d-moll BWV 1004 av Bach og Suite nr. 1 (1958) av Bloch.

Noen  ganger undres jeg over hva funksjonen med denne musikken egentlig er. I hvilken sosial sammenheng er den tenkt spilt? Det er ikke spesielt publikumsvennlig musikk, den er «seriøs», kontrapunktisk  –  krevende å lytte til. I hvert fall ikke underholdende, snarere reflekterende. Skapt for kontemplasjon heller enn muntrasjon.

Så hvorfor? Hvorfor våge å stille seg opp og spille dette? Bare for å få oppmerksomhet? Bare fordi jeg er en nerd som elsker å spille fiolin? Eller kan det ha en verdi utover dette?

Jeg tror fiolinisten må tenke på seg selv som en forteller og en budbringer. En som kan åpne opp for felles indre refleksjon gjennom å være mellomleddet som bringer musikken fra komponistens sinn og hånd til publikums ører.

Bach var som kjent en dypt åndelig mann,  og det kan man også høre i musikken. Han er kjent for å ha sagt “musikkens eneste formål skulle være Guds ære og forfriskning av menneskenes ånd”[1]  For å understreke dette skrev han initialene SDG (Soli Deo Gloria) på slutten av de fleste partiturene sine.

D-moll partitaen har fem dansesatser, Allemanda, Corrente, Sarabanda , Giga og Ciaccona – og det er særlig i denne siste satsen at noe løfter seg opp fra jorden, opp mot himmelen.
For et privilegium det er å få lov til å spille dette! Å la fiolinen bli forvandlet til et orgel og la tonene bruse utover!

Ernest Bloch kan også kalles en spirituell komponist. Han hadde jødisk bakgrunn, og mye av musikken hans er inspirert av den jødiske musikkarven. Suitene for solo fiolin bærer dog ikke så mye preg av dette, dette er absolutt musikk, skrevet ikke lenge før han døde. Bloch sa selv (i en annen sammenheng): “I hold it of first importance to write good, genuine music, my music.” [2] Dette sitatet beskriver godt suiten for solo fiolin.
Den er ikke så lett å lytte til ved første møte. Fem korte satser glir over i hverandre. Første sats åpner rapsodisk. Den langsomme, litt underlige andresatsen er satt sammen av toner som følger hverandre på en spredt måte, i store sprang, med dissonerende intervaller som blir mildnet av avstanden mellom tonene. Musikken spør og leter  – etter hva vet vi jo ikke, det er opp til hver og en lytter å finne sitt svar. De tre siste satsene er klart Bach-inspirert, særlig av de raske satsene og dansesatsene hans.

Når jeg spiller ønsker jeg å forsøke – og kan ikke annet enn å forsøke – å stille meg utenfor. Fordype meg i musikken, forsøke å spille den uten å blande inn meg selv og mitt endeløst bablende sinn, men hele tiden komme tilbake til musikken som et meditativt fokus. Å fremføre dette for et publikum blir da kanskje, hvis jeg gjør det riktig, mer som å lede en meditasjon, der musikken står i sentrum, ikke utøveren. Dette er store ord og ikke noe å rose seg selv av. Men det er alltid viktig å forsøke. Forsøke å sette meg selv til side slik at jeg kan åpne opp for det som ligger bak musikken. La min – den ensomme fiolinistens – rolle være å åpne opp et nytt rom, et rom jeg kan dele med mine tilhørere.

Hvis du vil lytte til noe av denne musikken, kan du finne den her:
Ernest Bloch: Suite no. 1 (Donald Weilerstein, fiolin)

J. S: Bach: Chaconne (Hilary Hahn)


[1] http://www.salvomag.com/unpragmatic-thoughts/?p=1037
[2] http://www.milkenarchive.org/people/view/all/567/Bloch,+Ernest

Tre gode grunner til å forelske seg i Brahms’ kammermusikk

Lieben Sie Brahms? Elsker De Brahms?

Ofte er det vel slik at man enten elsker eller hater Brahms’ musikk.
Her er i hvert fall tre gode, og selvsagt absolutt subjektive, grunner til å forelske seg i Brahms (og det finnes sikkert mange flere!):

1) Brahms musikk er som et kaleidoskop.

Han legger gjerne mange lag oppå hverandre. En karakter omforvandles til en ny, mens rester av den gamle henger igjen. Forskjellige rytmiske strukturer krysser hverandre og legges oppå hverandre. Fraser overlapper og avløser hverandre. Selvfølgelig gjør dette musikken vanskelig å lytte til! Første gang jeg har hørt Brahms-trioene har de alltid stått for meg som massive, nesten ugjennomtrengelige, og nokså bråkete. Så er det plutselig noen takter som skiller seg ut, og som skinner så klart, så klart. Og når jeg begynner å lære meg stykket – en møysommelig jobb forresten – avdekker alle lagene seg gradvis.  Jeg blir i stand til å følge de forskjellige trådene, og oppfatter forholdet mellom dem. Da forstår jeg mer og mer av hvor vakkert det egentlig er.

2) Musikken har så vakker lød, nesten som et maleri av Caravaggio, der den spiller mellom  lys og mørke.

All dobbelheten, de mange lagene og måten melodiene slynger seg bortover på – alt gir rom for å skape mange forskjellige klanglige nyanser. Det er selvsagt opp til utøverne å virkelig få frem dette, men mulighetene for å skape en rikdom av farver, male musikken med en bred palett, finnes virkelig der.

3) Den er full av inderlighet.

Når man er blitt litt bedre kjent med denne musikken viser den seg som følsom, vakker, nesten hudløs. Sårbar til bristepunktet. Smertefull og inderlig.
På mange måter er det meningsløst å forsøke å skrive om musikk, og i hvert fall bare slenge ut en rekke med adjektiver. Musikken må spilles, lyttes til, oppleves fysisk.
Det beste med å være fiolinist er at det gir meg en mulighet til virkelig å la musikken komme inn i kroppen min. Jeg er nødt til å få hender og fingre, armer og hode – hele meg – til å bli samstemt med linjene i musikken. Jeg søker etter musikken, den søker meg. Jeg får en mulighet til å oppleve musikken med hele meg – noe som er begrenset når man bare lytter.

For meg har Brahms’ musikk vært en ungdomskjærlighet, noe jeg kunne fortape meg helt i da jeg var 18-19 år – og fortsatt hender det at jeg gjør det. Den gangen tenkte jeg at hvis jeg bare hadde muligheten til å spille ett stykke musikk resten av livet, kunne jeg ta med meg den første fiolinsonaten og fordype meg i den uten å kjede meg et øyeblikk. Hva var det som appellerte til meg? Klangfarvene, melankolien, de komplekse følelsene musikken uttrykker, en dyp lengsel etter kjærlighet kanskje.

Johannes fikk aldri helt sin Clara.

Siden jeg nå har understreket flere ganger hvor mye man kan få ut av  å lytte til Brahms igjen og igjen, legger jeg herved ved en Youtube-video med en nobel og karakterfast innspilling av verket gjort av Isaac Stern på fiolin, Pablo Casals på cello og Myra Hess ved klaveret:

 

Bilde: Caravaggio: The Lute Player, 1595. Public Domain.