Elskede trær

Trær er tålmodige. De har bedre tid enn oss. Røttene  strekker seg vidt og bredt ned i jorden for å hente næring. Grenene sprer seg utover og oppover, strekker seg mot himmelen, mot solen. Også herfra får de liv. Jo lenger røttene vokser ned i bakken, desto høyere kan treet bli. Trærne står der bare, stødig. Vi haster alltid forbi. Vi er uro.
Du kan lene deg mot et tre og la det støtte deg. Du kan klatre opp i et tre og la det bære deg. Du kan hvile under et tre. Det gir oss skygge for solen og ly for regnet.  Du kan legge armene dine rundt trestammen og kjenne at treet puster, lever, forteller deg om forgangne tider.
Hva kan vi lære av trærne? Nettopp dette: at for å stå støtt i verden må vi vokse nedover for å kunne slippe oss oppover. Vi har ikke røtter, vi er ikke grodd fast i bakken, men vi kan allikevel studere trærne og lære av dem hvilken stødighet som må til for at vil skal kunne slippe oss opp i vår fulle lengde.
Montro hva trærne ser, montro hva trær vet om oss mennesker? Kan trær tenke?
Trær er liv. Vi trenger trær.

Luften er klar og kald. Skyene trekker forbi, drives av en liten vind. Menneskene har det så travelt. De jager av gårde, hit og dit,  skumper sint borti hverandre. En eldre kvinne stopper opp og setter seg ned på benken. Hun venter. Det skjer ikke noe. Hun venter bare. Jeg kjenner henne nær meg. Hun er der, ved meg, hun lar meg være, nær henne. Menneskene haster forbi. Hun har stoppet. Hun klatrer opp og setter seg på ryggstøet, lener seg inntil meg. Hun er så trett, så trett.

Jeg er et livstre. Jeg forbinder himmel og jord. Jeg er Yggdrasil.