Etterdønninger fra en generalprøve

Boblende glede!

Oslo-Filharmonien skal spille Coplands «Appalachian Spring», Hovlands bratsjkonsert og Sibelius’ femte symfoni i kveld klokka sju.

Her er litt subjektiv musiker-synsing etter generalprøven.

(Spoiler alert: Vil du komme på konserten i kveld uten å være forutinntatt, la være å lese! Men kom, kom for enhver pris!)

Dirigenten, finske Dalia Stasevska, har en imponerende ro og klarhet på podiet. Hun er tilstede uten unødvendige fakter og henter frem et dyp og en farverikdom i orkesteret som ikke er hverdagskost. Å spille med henne er frigjørende fordi hun lytter så klart og bevegelsene hennes følger intensjonene sømløst. (Det er et under hvordan man kan se at et menneske lytter intenst og har formet en klar idé om et lydbilde i hodet, men det kan man faktisk!)

Hovlands bratsjkonsert kan kanskje beskrives som eklektisk retro-musikk? Den er for alle oss som liker sigøynermoll og deilig, fyldig mahogniaktig strykerklang. Hovland var aktiv abortmotstander og skrev konserten inspirert av ’Salme 139’ (Herre, du ransaker meg) som ’en sang for det ufødte barn’.

Det er vanskelig å kommentere det politiske aspektet ved dette, men faktum er at det er musikk som berører. Det er underlig og kompleks musikk, med litt for mye celesta, litt for mye engelsk horn, og et overflødighetshorn av bratsjvirtuoseri. Umulig å forklare hvorfor, med den treffer mange sider i meg i hvert fall, vekker minner og assosiasjoner om flerfoldige musikkstiler og musikkepoker – den gråter og ler og lesser på litt for mye, for ikke å si altfor mye, og er dypt menneskelig.

Lars Anders Tomter gyver løs på konserten med både dyrisk kraft og rått teknisk overskudd, samtidig som han lokker frem intens inderlighet i mange vakre partier.

Sibelius’ femte symfoni folder seg ut i et spekter av farver under Stasevskas hender, hun får det virkelig til å svinge.

Av en eller annen grunn ble jeg så glad av å få både høre og spille, være med på, dette!

Til slutt: Lidenskapen

Så var det endelig klart for siste del av Trio Toccatas konsertserie «Hjertet i musikken». Fredag 6. mai, stedet er som før Caféteatret på Grønland, kl. 19.30. Denne gangen er temaet «Lidenskapen» – vi har beveget oss fra inspirasjonen, gjennom forelskelsen og lengselen og ender i de sterkeste og mest intense følelsene… Trio Toccata spiller klavertrio nr. 2 av Felix Mendelssohn, og det blir tango: «Fire årstider i Buenos Aires» av Astor Piazzolla. Skuespiller Elisabeth Dahl kommer til å fremføre et gjennomtenkt utvalg poesi av forskjellige forfattere – hvilke er en overraskelse! Kom, kom! Les mer HER.

En ensom fiolinist møter Bach og Bloch

Johann Sebastian Bach vet vi alle hvem var. Ernest Bloch vet vi ikke fullt så mye om kanskje – begge skrev i hvert fall noen enestående stykker for én eneste fiolin, mutters alene. Her og nå tenker jeg på Partita nr. 2 i d-moll BWV 1004 av Bach og Suite nr. 1 (1958) av Bloch.

Noen  ganger undres jeg over hva funksjonen med denne musikken egentlig er. I hvilken sosial sammenheng er den tenkt spilt? Det er ikke spesielt publikumsvennlig musikk, den er «seriøs», kontrapunktisk  –  krevende å lytte til. I hvert fall ikke underholdende, snarere reflekterende. Skapt for kontemplasjon heller enn muntrasjon.

Så hvorfor? Hvorfor våge å stille seg opp og spille dette? Bare for å få oppmerksomhet? Bare fordi jeg er en nerd som elsker å spille fiolin? Eller kan det ha en verdi utover dette?

Jeg tror fiolinisten må tenke på seg selv som en forteller og en budbringer. En som kan åpne opp for felles indre refleksjon gjennom å være mellomleddet som bringer musikken fra komponistens sinn og hånd til publikums ører.

Bach var som kjent en dypt åndelig mann,  og det kan man også høre i musikken. Han er kjent for å ha sagt “musikkens eneste formål skulle være Guds ære og forfriskning av menneskenes ånd”[1]  For å understreke dette skrev han initialene SDG (Soli Deo Gloria) på slutten av de fleste partiturene sine.

D-moll partitaen har fem dansesatser, Allemanda, Corrente, Sarabanda , Giga og Ciaccona – og det er særlig i denne siste satsen at noe løfter seg opp fra jorden, opp mot himmelen.
For et privilegium det er å få lov til å spille dette! Å la fiolinen bli forvandlet til et orgel og la tonene bruse utover!

Ernest Bloch kan også kalles en spirituell komponist. Han hadde jødisk bakgrunn, og mye av musikken hans er inspirert av den jødiske musikkarven. Suitene for solo fiolin bærer dog ikke så mye preg av dette, dette er absolutt musikk, skrevet ikke lenge før han døde. Bloch sa selv (i en annen sammenheng): “I hold it of first importance to write good, genuine music, my music.” [2] Dette sitatet beskriver godt suiten for solo fiolin.
Den er ikke så lett å lytte til ved første møte. Fem korte satser glir over i hverandre. Første sats åpner rapsodisk. Den langsomme, litt underlige andresatsen er satt sammen av toner som følger hverandre på en spredt måte, i store sprang, med dissonerende intervaller som blir mildnet av avstanden mellom tonene. Musikken spør og leter  – etter hva vet vi jo ikke, det er opp til hver og en lytter å finne sitt svar. De tre siste satsene er klart Bach-inspirert, særlig av de raske satsene og dansesatsene hans.

Når jeg spiller ønsker jeg å forsøke – og kan ikke annet enn å forsøke – å stille meg utenfor. Fordype meg i musikken, forsøke å spille den uten å blande inn meg selv og mitt endeløst bablende sinn, men hele tiden komme tilbake til musikken som et meditativt fokus. Å fremføre dette for et publikum blir da kanskje, hvis jeg gjør det riktig, mer som å lede en meditasjon, der musikken står i sentrum, ikke utøveren. Dette er store ord og ikke noe å rose seg selv av. Men det er alltid viktig å forsøke. Forsøke å sette meg selv til side slik at jeg kan åpne opp for det som ligger bak musikken. La min – den ensomme fiolinistens – rolle være å åpne opp et nytt rom, et rom jeg kan dele med mine tilhørere.

Hvis du vil lytte til noe av denne musikken, kan du finne den her:
Ernest Bloch: Suite no. 1 (Donald Weilerstein, fiolin)

J. S: Bach: Chaconne (Hilary Hahn)


[1] http://www.salvomag.com/unpragmatic-thoughts/?p=1037
[2] http://www.milkenarchive.org/people/view/all/567/Bloch,+Ernest

Sommerkonsert med Duo Toccata 14. juli

Duo Toccata (Camilla Rognes, fiolin og Torhild Fimreite, klaver) skal spille balkongkonsert i Operaens foajé i år som i fjor. Datoen er 14. juli, klokkeslettet 14.30, og programmet blir Brahms’ første fiolinsonate i G-dur (op. 78, 1878-79), Prokofieffs 5 melodier (op. 35b, 1925) og Blochs «Baal Shem» -suite (1923).

Dette programmet er bundet sammen av sang: Siste sats av Brahms-sonaten åpner med et direkte sitat fra Brahms’ «Regenlied» Op. 59/3 (Regnvise), en melankolsk, mollstemt sang som fremkaller minner fra en tapt ungdom.

Prokofieff skrev sine 5 melodier i 1920, først for sang og klaver: «Sanger uten ord». Siden arrangerte han sangene for fiolin etter ønske fra fiolinisten Pawel Kochanski, og la til spesielle fiolineffekter som flageoletter og pizzicato. Komponisten tilegnet nr. 1, 3, og 4 til Kochanski, nr. 2 til Cecilia Hansen, og nr. 5 til den legendariske fiolinisten Joseph Szigeti.

Blochs «Baal Shem»-suite har undertittelen “Tre bilder fra jødisk liv”. Musikken er et personlig uttrykk for den jødiske folkesjel, Bloch sier selv: “det er hverken min hensikt eller mitt ønske å forsøke å rekonstruere den jødiske musikken, jeg vil heller ikke basere verkene mine på mer eller mindre autentiske melodier…jeg er ingen arkeolog; det viktigste for meg er å skrive god og ekte musikk.” Første sats, Vidui (Anger), er en inderlig melodi sunget av den angrende synder som vil vende tilbake til Gud. I andre sats, Nigun (Improvisasjon), gjenskaper Bloch følelsen av ekstatisk religiøs sang, og tredje sats, Simchas Torah (Hyllest) er et livlig, optimistisk stykke inspirert av høytiden med samme navn som feirer fullførelsen av Torah-lesningen i det jødiske samfunnet hvert år.

Vi håper at dette blir en lyrisk og vakker konsert, hjertelig velkommen!

www.operaen.no