Etterdønninger fra en generalprøve

Boblende glede!

Oslo-Filharmonien skal spille Coplands «Appalachian Spring», Hovlands bratsjkonsert og Sibelius’ femte symfoni i kveld klokka sju.

Her er litt subjektiv musiker-synsing etter generalprøven.

(Spoiler alert: Vil du komme på konserten i kveld uten å være forutinntatt, la være å lese! Men kom, kom for enhver pris!)

Dirigenten, finske Dalia Stasevska, har en imponerende ro og klarhet på podiet. Hun er tilstede uten unødvendige fakter og henter frem et dyp og en farverikdom i orkesteret som ikke er hverdagskost. Å spille med henne er frigjørende fordi hun lytter så klart og bevegelsene hennes følger intensjonene sømløst. (Det er et under hvordan man kan se at et menneske lytter intenst og har formet en klar idé om et lydbilde i hodet, men det kan man faktisk!)

Hovlands bratsjkonsert kan kanskje beskrives som eklektisk retro-musikk? Den er for alle oss som liker sigøynermoll og deilig, fyldig mahogniaktig strykerklang. Hovland var aktiv abortmotstander og skrev konserten inspirert av ’Salme 139’ (Herre, du ransaker meg) som ’en sang for det ufødte barn’.

Det er vanskelig å kommentere det politiske aspektet ved dette, men faktum er at det er musikk som berører. Det er underlig og kompleks musikk, med litt for mye celesta, litt for mye engelsk horn, og et overflødighetshorn av bratsjvirtuoseri. Umulig å forklare hvorfor, med den treffer mange sider i meg i hvert fall, vekker minner og assosiasjoner om flerfoldige musikkstiler og musikkepoker – den gråter og ler og lesser på litt for mye, for ikke å si altfor mye, og er dypt menneskelig.

Lars Anders Tomter gyver løs på konserten med både dyrisk kraft og rått teknisk overskudd, samtidig som han lokker frem intens inderlighet i mange vakre partier.

Sibelius’ femte symfoni folder seg ut i et spekter av farver under Stasevskas hender, hun får det virkelig til å svinge.

Av en eller annen grunn ble jeg så glad av å få både høre og spille, være med på, dette!