Symfonisk katedral

Noen høyst subjektive refleksjoner omkring Bruckners tredje symfoni.

Anton Bruckners personlighet var spesiell. Av musikkhistorikere blir han beskrevet som en lite sjarmerende bondeknøl med lav selvfølelse. I de finere kretsene i Wien fikk han aldri innpass. Han beundret Wagner grenseløst. Den tredje symfonien er tilegnet ham, med store ord. Bruckner forelsket seg stadig i tenåringspiker og fridde til dem, men fikk aldri napp. I perioder led han også av tvangsnevroser, på den tiden kalt numeromani. Han var en hengiven katolikk, livredd for synd. Musikkhistorikerne har lenge klødd seg i hodet over den tilsynelatende manglende sammenhengen mellom Bruckners liv og verk. Bruckner tilegnet alle sine symfonier til Gud “omnia ad majorem Dei gloriam” (alt til Guds større ære). Kanskje er hans musikk et forsøk på å skape enhet mellom det jordiske og det guddommelige. Han forsøker å vise at vi er ett, det finnes bare Ett. En katedral bygget av toner. En katedral av musikk. Musikalsk arkitektur. Ingen ting er tilfeldig i denne musikken. Bruckner lager symfonier som minner om store katedraler.

Musikken er stort lagt an, med mye messing og stor besetning i orkesteret. Han skriver musikken sin i tradisjonell form, men allikevel er det harmoniene og blokkene av musikk som er viktige. Melodier finnes der selvsagt, men han bruker ofte de samme snuttene igjen og igjen. Gjentagelser blir viktige, og gjentagelsene skjer i blokker. Numeromani er interessant fordi det sier noe om at Bruckner må ha hatt et ekstremt bevisst forhold til tall. Blokker av harmonier som spaserer oppver og nedover. Jeg tror harmoniene får en spesiell effekt hos Bruckner. De får tid til å virke. Fordi de samme figurene ofte blir gjentatt så mange ganger, er det akkurat som om de borer seg inn i kroppene våre, ikke bare hjernen og hjertet, men hele kroppen. Det er på mange måter veldig fysisk musikk. Fysisk krevende å spille. For meg.

Bruckner var en svært religiøs og katolsk mann. Det får meg til å tenke (selv om jeg ikke vet om det er sant) at nesten all musikken hans er sakral musikk. Det er i hvert fall slike stemninger symfonien til Bruckner inspirerer i meg. En streben mot det guddommelige, han jobber hardt mot noe over oss, derfor bygger han så stort, for at strukturene kanskje skal kunne nå inn i det hinsidige… Jeg vet ikke, dette er gjetning, min personlige tolkning. Jeg opplever det som religiøs, oppriktig, ærlig musikk. Saraste sa på prøvene at det ikke skulle være for sofistikert og elegant. Han ønsket seg en mer jordnær, direkte klang. Bruckner var en landsens mann og fikk aldri helt innpass i de fine Wien-kretsene. Kanskje forstod han intuitivt at man må ha kontakt med det jordiske, man må kunne kjenne bakken under føttene før man egentlig kan få kontakt med det guddommelige, ellers blir det bare svermeri… Musikalske katedraler altså.

Jeg har ikke lyst til, og kan ikke, komme med vitenskapelige uttalelser om musikken. Men jeg kan fortelle om hva jeg opplever når jeg spiller en Brucknersymfoni, om hvordan denne musikken virker på meg. Åpningen er lys. Kirkemusikk. Jeg ser på dette som kirkemusikk i symfonisk form. Eller rettere sagt, en katedral bygget av toner. Musikk som forsøker å skape en forbindelse mellom det jordiske og det guddommelige. Musikken søker mot det guddommelige. Store, langsomme strukturer.

Mahlers musikk svinger raskere mellom polariteter på en mye mer schizofren måte. Hos Bruckner får hver akkord tid til å virke. Kanskje er det noe med det? Kanskje er det en mening? At tonene og akkorder virkelig skal få trenge inn i kroppen, for å forandre deg?

Hvordan opplever jeg det å spille i orkester? Som å bli revet med av noe massivt. Innimellom skjer det noe stort: En felles vilje oppstår til å trekke i samme retning. Orkesteret samler seg på en hårfin måte. Det er ikke usammen ellers, men når dette skjer, oppstår det en kraft, en spenning som er til å ta og føle på..

Jeg ønsker å oppfordre til refleksjon rundt musikken, ikke bare kritisere eller hylle blindt. Det jeg er opptatt av er egentlig å finne ut av hvilken verdi den typiske klassiske musikken har i dag. Jeg mener selvsagt at denne musikken fortsatt er veldig viktig for oss. Men den tilhører også en veldig spesiell tid og et veldig avgrenset kulturområde, det er det viktig å innse, og derfor er det kanskje på mange måter ikke så galt at den ikke har større plass enn den har i dag – fordi det avspeiler sammensetningen av befolkningen bedre. Hva har denne musikken av positivt å tilføre oss i dag? Samme type verdi som at det er viktig å kjenne de stor kulturverkene, det er viktig å kjenne Draumkvedet og Bibelen og Koranen for den del. Det er viktig å kunne sin Shakespeare og Ibsen og Tolstoj. Fordi disse verkene rommer viktig visdom, gjennom å absorbere denne kulturen, tekstene og musikken, kan vi lære noe om oss selv som mennesker, vi kan oppdage noe nytt.

Bruckners symfonier er som katedraler å regne. De bygger store, langsomme strukturer. Man kan bli hensatt i en form for ekstase ved å lytte til denne musikken. Hva er det som gjør at vi oppfatter denne musikken slik. Alle oppfatter den jo ikke slik. Må man ha en spesiell trening for å oppfange dette? En spesiell bakgrunn? Eller vil musikken ha en virkning på selv de uten noen form for musikalsk bakgrunn? Er musikk noe som bare er forbeholdt de priviligerte, eller er tiden kommet for å øse denne musikken litt mer ut over de som ikke i utgangspunktet skulle ha noen forutsetninger for å forstå den? Kanskje bør vi tenke gjennom hvordan vi snakker om musikk. Det er så mange måter å presentere seg på. Det er en grunn til at klassisk musikk tiltaler de veletablerte, distingverte, velbemidlede eldre menneskene – fordi det følger status med. Men det er ikke derfor jeg er blitt musiker!