Finurlig fortellekunst

Jan Grue engasjerer, utfordrer og provoserer med novellesamlingen «Kropp og sinn». Lik en gjøgler som suverent sjonglerer med sjangere, viser han seg i denne boken som en virtuos formkunstner. Språket er skarpskårent, plettfritt riksmål satt inn i finslipt form.  Novellene hans besnærer i sin idérikdom, de imponerer med sin kunnskap, de overbeviser med sin presisjon.

Vi møter fabeldyr, tegneseriefigurer og troll. Forfatteren spiller med litteraturhistorien, vi finner referanser til gresk mytologi, til Ibsen, til språkstriden i Norge, til science-fiction – for å nevne noe. Det er mye kropp, og mye sinn, i disse novellene. Det er interessant å se hvordan han utforsker det på forskjellige måter: Fra Minotauren, halvt menneske, halvt okse, som vandrer omkring i Amsterdam, til et fremtidsscenario der menneskene bruker sjangerdrakter for å leve seg inn i parallelle universer. Vi får servert sadomasochistiske scener, og en fortelling om hvordan seksualiteten omformes til død hverdagslighet. Vi møter troll og et menneske som levde sammen med en gud. Vi møter en mann som en dag oppdager at han egentlig er en tegneseriefigur.  Menneskene vi møter er sykelige og unormale.

Denne novellesamlingen har klart å holde oppmerksomheten min lenge. Den fascinerer meg fordi jeg blir stimulert til refleksjon rundt hva det vil si å være menneske: Hvor går grensene for kroppen vår? Hva er det som gjør oss til mennesker? Men jeg opplever den også som formmessig så briljant og teknisk at jeg ikke blir følelsemessig berørt. Jeg blir intellektuelt utfordret og stimulert, men Grue snakker ikke til følelsene mine. Jeg får hverken medlidenhet eller sympati med skikkelsene hans, snarere føler jeg meg frastøtt av dem. Noen av tekstene yter kanskje også mer motstand enn nødvendig, særlig de tekstene der han utforsker det å fortelle en historie i et formelt logisk eller byråkratisk språk. De blir værende hos meg som interessante tankeeksperimenter, men ikke så mye mer.

Konklusjonen er at “Kropp og sinn” er en novellesamling som appellerer mer til sinnet enn til følelsene. Uansett synes jeg dette er et verdifullt stykke litteratur som bør bli lest: Språket er meget godt, temaene pirrer interessen, utforskingen av form er spennende. Jeg gleder meg til å følge dette forfatterskapet videre.