Finurlig fortellekunst

Jan Grue engasjerer, utfordrer og provoserer med novellesamlingen «Kropp og sinn». Lik en gjøgler som suverent sjonglerer med sjangere, viser han seg i denne boken som en virtuos formkunstner. Språket er skarpskårent, plettfritt riksmål satt inn i finslipt form.  Novellene hans besnærer i sin idérikdom, de imponerer med sin kunnskap, de overbeviser med sin presisjon.

Vi møter fabeldyr, tegneseriefigurer og troll. Forfatteren spiller med litteraturhistorien, vi finner referanser til gresk mytologi, til Ibsen, til språkstriden i Norge, til science-fiction – for å nevne noe. Det er mye kropp, og mye sinn, i disse novellene. Det er interessant å se hvordan han utforsker det på forskjellige måter: Fra Minotauren, halvt menneske, halvt okse, som vandrer omkring i Amsterdam, til et fremtidsscenario der menneskene bruker sjangerdrakter for å leve seg inn i parallelle universer. Vi får servert sadomasochistiske scener, og en fortelling om hvordan seksualiteten omformes til død hverdagslighet. Vi møter troll og et menneske som levde sammen med en gud. Vi møter en mann som en dag oppdager at han egentlig er en tegneseriefigur.  Menneskene vi møter er sykelige og unormale.

Denne novellesamlingen har klart å holde oppmerksomheten min lenge. Den fascinerer meg fordi jeg blir stimulert til refleksjon rundt hva det vil si å være menneske: Hvor går grensene for kroppen vår? Hva er det som gjør oss til mennesker? Men jeg opplever den også som formmessig så briljant og teknisk at jeg ikke blir følelsemessig berørt. Jeg blir intellektuelt utfordret og stimulert, men Grue snakker ikke til følelsene mine. Jeg får hverken medlidenhet eller sympati med skikkelsene hans, snarere føler jeg meg frastøtt av dem. Noen av tekstene yter kanskje også mer motstand enn nødvendig, særlig de tekstene der han utforsker det å fortelle en historie i et formelt logisk eller byråkratisk språk. De blir værende hos meg som interessante tankeeksperimenter, men ikke så mye mer.

Konklusjonen er at “Kropp og sinn” er en novellesamling som appellerer mer til sinnet enn til følelsene. Uansett synes jeg dette er et verdifullt stykke litteratur som bør bli lest: Språket er meget godt, temaene pirrer interessen, utforskingen av form er spennende. Jeg gleder meg til å følge dette forfatterskapet videre.

«Elsker – elsker ikke» av Tatjana Tolstaja

Omslagsbilde«Elsker – elsker ikke» av Tatjana Tolstaja

J.W.Cappelens forlag AS 1990

ISBN 82-02-12069-1

Tatjana Tolstaja er en russisk forfatter, født i Leningrad i 1951. Hun er av samme aristokratiske familie som de store forfatterne Lev og Aleksej Tolstoj. Hun er utdannet i klassisk filologi fra universitetet i Leningrad.  På begynnelsen av åttitallet flyttet hun til Moskva  og jobbet for forlagshuset “Nauka”.  Sine første noveller skrev hun også i denne perioden, og de ble umiddelbart revet bort  – og Tolstaja utropt som som en av de største russiske forfatterne fra Gorbatsjov-tiden. Mye av sin tid deler hun nå mellom opphold i USA, som universitetslærer, og i Russland der hun også er vert for et populært TV-show, “Skandaleskolen”, der hun intervjuer representanter for russisk kultur og politikk.

“Elsker – elsker ikke”  fra 1989 er en samling med noveller som jeg leste første gang for nesten tjue år siden. Den gjorde sterkt inntrykk på meg da, og den gjorde sterkt inntrykk på meg nå. Fortellingene flyter mellom fantasi og virkelighet. Personene er ofte litt triste hverdagsmennesker uten håp. De lever i en kummerlig virkelighet mellom høye blokker, vintrene er kalde og dagene korte. Redningen finnes i eventyrene, i fantasien, i folkloren. Dette blir så skinnende klart i Tolstajas fortellinger. Menneskene drømmer seg inn i fantasiverdener, de dyrker eventyrlige, romantiske forestillinger som står i sterk kontrast til deres virkelige, grå liv. Det er så sårt, så vakkert – og veldig russisk. Menneskene er stadig fylt av håp, men håpet blir liksom aldri oppfylt, det er alltid en ny skuffelse på lur.

Slik er Tolstajas mennesker kanskje beslektet med en del karakterene i Tsjekhovs skuespill, de drømmer, lengter, men evner ikke egentlig å skape noen forandring for seg selv, og forblir dermed ofre.

Jeg synes Tolstaja er en mester i å komme under huden på menneskene og vise oss deres lengsler og håp. Hun viser gjennom et farvesterkt og lyrisk språk hvordan det prosaiske og hverdagslige kan forvandles til noe eventyrlig gjennom fantasien. Det fantastiske utløses av det dagligdagse. I flere av fortellingene er det barn som er hovedpersoner, men også de voksne lar hun drømme seg bort på barnets vis. Det er virkelighetsflukt, men også en form for overlevelsesstrategi, som kan fortelle oss ganske mye om hvordan det var å leve i Sovjetunionen før Berlinmuren falt.

Stemningene er til å ta og føle på, fremkalt av rytmiske, musikalske, malende setninger. Bildene er farvesterke, bugnende. Skildringene av menneskene er usedvanlig levende. Dette er poetisk, sår, vakker fortellekunst.

Jeg håper at mange vil unne seg gleden av å lese denne boken.

«Brev til en ung forfatter» av Mario Vargas Llosa

«Brev til en ung forfatter» av Mario Vargas Llosa
Gyldendal 2009, ISBN13 9788205337435

Denne boken er en liten samling brev den store spanske forfatteren skrev til en ung venn, en forfatterspire. Llosa kommer inn på mange interessante temaer som vedrører det å skrive en roman. Han forteller om viktigheten av overbevisningskraft og kommer inn på tid, rom og forskjellige typer fortellerstemmer. Andre elementer vi får høre om som kan være viktige i oppbygningen av en roman er det han så vakkert kaller «Den kinesiske esken», «Den skjulte opplysningen» og «Innbyrdes forbundne kar». Llosa øser også på riktig så inspirerende vis fra sine egne leseopplevelser, og han omtaler mesterverker fra litteraturen slik at man virkelig blir fristet til å gripe tak i dem selv – og lese nøye. Dette er en bok skrevet med glød og overbevisning, i et fortettet og vakkert språk – til stor inspirasjon for den som er interessert i å skrive selv, og for den som har lyst til å ta romanlesningen til et dypere nivå.